Tanker og funderinger

Zebra har hatt spondylose i ca 6mnd nå, og det har skjedd forandringer,både gode og vonde.
Det er lenge siden tisseulykke, eller at bakbeina svikter så jeg må hjelpe ho med å stå og gå. Det er jo bra. Hun har heller ikke så store problemer med hopping, og litt mindre smertepiping- dette er også bra.
Det som er mest tydelig i forandring er muskelmengde, ho har mistet enormt mye av muskelmassen ho hadde- særligi lår og bakpart. Dette er pga smerter ifølge veterinæren. Hun er også mer ustødig, og sliter med å holde balansen når jeg løfter ett bakben feks. Hun har også blitt mer forsiktig av seg, og tidevis ikke så aktiv. Det som er mest negativt er at etter episoden med Lotus når hun hylte av smerte på tur, er hun fremdeles redd for han, og det virker som hun er blitt mer skeptisk og mer redd for hunder. Hun har snappet/glefset etter to hunder i den senere tid, den ene viste tydelig at den synes hun var skummel. Allikavel glefset hun etter den, uten lyd, og det skjer en stund etter hilsing men før lek el. Dette er negativt, jeg orker ikke en hund til som blir hundeaggressiv.
Jeg regner med at hun forbinder/tror at hunder gir smerter,og at det er best å få de vekk. For min del er det greit at hun ikke vil ha omgang med andre hunder, jeg vil gjerne ha en litt penere måte å si ifra på. Det kan jo også være litt hormonbasert, en mnd siden løpetid slutt, kan være alder- kan være hun er blitt voksen og bitchy. Det er bare en forandring fra slik hun pleier å være, til det verre. Det liker vi ikke.
Hun går på sin dose Rimadyl, og vetten synes ikke hun skal trenge mer.
Det som jeg trolig vet er at:
Kulden gjør ho verre, lurer også på om væromslag gjør henne verre, løping i dyp, løs snø, og mye hopping. Hun har mer vondt når det er glatt, det er jo logisk en spenner seg mer, hun er mer frøsen, og fryser hun på bena blir hun verre i ryggen. Hun biter seg i ryggen, og slikker mer enn før. Hun kan også stå helt stille, og pipe stille- da regner jeg med at hun har en stråling- og de er smertefulle!!

Hun får leddpulver,Rimadyl, ekstra C-vit, olje og vogh, hun blir kosemassert, og stretchet, går med BOT dekken jevnlig. Mer oppvarming før tur, og hvertfall før vi skal på hundemøter, holde henne varm, og gi henne passe mosjon så hun ikke mister mer muskelmasse. Mindre muskelmasse mindre støtte, mer smerter.
Jeg har ikke merket forskjell på om hun får jevn mosjon hver dag, eller mer hvile, noen dager sier hun ifra at hun ikke vil tur- da blir dette respektert.
Hun virker glad og blid, men det er jo ikke allverdens vanskligheter, gi ho noe å spise,og kos lissom. Merker at noen dager er hun daffere, mer dempet og fjern. Dette er dager jeg regner med at hun har mer smerter. Noen dager er hun blid, glad og vill er dette bedre dager eller innestengt energi?
Flere som sier at dyr blir vant til å ha det vondt,og at vi alle har litt vondt sånn dann og vann.
Og hvis smertestillende hjelper så er jo det godt nok.
Jeg har noen innvendinger her: Hvis jeg har vondt i ryggen, kan JEG gi meg selv smertestillende nok, eller god nok smertestillende. Jeg vet at dette er noe som går over, at jeg i mens må være forsiktig med forskjellige bevegelser, og gjøre visse øvelser som hjelper. En blir ikke vant til smerten per se, men en vet at den er der og er konstant.
Med hunder så glemmer de fort at de har vondt, de lever i nuet, de kan ikke gi seg selv smertestillende, og de kan ikke si hvor vondt de har, og hvor. Det er eieren som må passe på,og se ann dyret. Noe som kan være vansklig fysisk og psykisk.
Det er tungt å hele tiden vurdere vofsen, se ann dagen, ikke lett å legge planer. Akkurat nå er jo livet mer amputert enn vanlig. Ekstraordinær båndtvang gjør at alt må skje i bånd, det er is og snø overalt som vanskligjør gode og spennende turer.
Nå vet jeg at akkurat dette blir bedre fremover, at det blir vår, varmere og lysere. Kanskje ho blir bedre når det blir varmere, når hun kan gå mer varierte turer, svømme osv. Men jeg vet jo ikke- uvissheten gnager og er vond. Hva skjer fremover?
Å si at jeg ikke tenker på avliving, ny hund, eller å bare gi opp vil være jug.
Men jeg føler ikke for å gi opp helt ennå, har ikke lyst på ny hund, ny valp og alt det medfører, men jeg innrømmer at livet sånn som det er nå er hverken sånn jeg vil ha det, eller særlig godt og gildt. Det er vansklig og vondt.
Det beste fremover nå er vel å huske å leve i nuet.
For det det koker ned til er: Har Zebra det greit??? HElt HELT ÆRLIG: JEG vet IKKE!

Lydighetskurset har begynt...

Nå er høstens lydighetskurs begynt i Aoh, det ble det i år også, da det ikke finnes andre kurs som jeg kan ta akkurat nå.. av diverse grunner.

Jeg fikk Siv som instruktør, og Anette og Liss. Gruppa var godt blandet med både hunderaser og erfaring.. Det er tre flatter, en herlig blanding RR og Jack, en grosser, to belgere, en schæfer, rottis eh husker ikke flere..

Det skal bli spennende å se koss det går, merka vi var rustne. Men Z var ganske giret hun, hun synes hvertfall det var utrolig kjedelig å sitte pent på plass i lengere tid, hehe.

Lineføringen var vel ikke noe å kyde av. Men jeg belønnet hver gang jeg fikk kontakt- at hun detter ut etter ros er greit nok.. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal prate under lineføring eller fri ved fot- jeg synes det er utidig mas, er unødvendig, og en kan få trekk i konkurranse hvis dommer ser det. Og pga nye hunder,ny plass og rusten krevde jeg lite av henne.

Hun var masete og hoppete under på plass sitting, og kjedet seg.. Noe jeg synes er helt greit, hun har hatt så lite gir for tiden at dette er bare velkommen.

Innkalling gikk fint- et lite hopp- må jobbes med.

Ellers en grei kveld, etterpå var det hjem og sløve...

Kom også i prat med en dame, som elsket CM.. Da reiste jeg bust og sa min sanne mening om denne idioten- håper noe sank inn..

Vi pratet også om at dyr er rettsløse, noe jeg delvis er enig i. Men hun var helt uenig i at hunder som biter barn skal avlives, noe jeg mener. Men da vil jeg også presiere at jeg mener at dt er vårt ansvar som hundeiere som må trene opp hunden vår til å tåle barn,og deres oppførsel. Oppdrettere har også et ansvar for å avle opp hunder som er mentalt sterke nok til samfunnet vi krever at de skal leve i.. Og det er forskjell på uprovosert bittskade, og forsvarsbitt. En hund må få lov til å si fra, og det er stor forskjell fra en hund som biter for å skade, til en som biter for å gi klar beskjed- slutt! Men her er det også hundeiers ansvar for å se at slike situasjoner ikke oppstår, og barnets foreldre har et kjempestort ansvar her, for å lære unger god oppførsel rundt dyr.. Personen jeg pratet med mente at det var merkelig at jeg kunne ha hund, og like dyr, hvis jeg ville avlive hvis den bet et barn.. Nedless to say jeg ble sjokkert.

I mine øyne er et barn mer verdt enn et dyr i en slik situasjon..

Hun synes også det var grusomt at jeg hadde avlivet min forrige dalmis pga aggrissivitet. Men det er noe jeg ikke angrer på. Da får andre bare synes jeg var slem og brutal. I mitt liv er det ikke noe hundeliv å ha en hund som alltid måtte gå i bånd og med munnkurv- og Tequila hadde heller ikke hatt et godt liv. Det var det beste for alle parter. I mine øyne skal en hund kunne takle å leve i vårt samfunn, ellers har hverken den eller vi det noe godt i det lange løp..

Nå skal jeg slutte med mine sure oppgulp...