Muggen dag

Vi reagerer alle forskjellig når vi skal møte, og bearbeide vår sorg. Det finnes flere faser i sorgen som en skal igjennom. Nå idag er jeg i mugge fasen min.
Er sur og muggen, hele verden er imot meg og Quila. Hvis bare alle kunne ta hensyn til oss, ville vi ha det fint. Og Quila er verdens beste hund, at min hund angriper andre hunder, javel dumt for de....En gi faen holdning.
Som sagt en veldig irrasjonell tenkemåte, og overhode ikke ikke slik jeg er til vanlig.
Jeg innser mer og mer, at Quila skal bort. At den søte lille brune nesa skal ikke dirre av ukjente lukter, når hun står utav vinduet hver morgen. At den varme kroppen skal ikke ligge i armkroken min om kvelden, at jeg ikke kommer til å høre de tuunge sukka når vi skal klippe negler, eller heftige bjeffinga når vi får besøk.
Vi kommer heller ikke til å måtte kjøre ut på en veiskulder, og sveive opp alle vinduene for Quila har sluppet en fis. Eller skvette veggimellom når ho brøler, fordi hun ser en hund i bakruta...
Kommer til å savne de gode, lange turene vi har hatt i kjent og ukjent terreng.
Innimellom griner jeg, og synes synd på oss begge, men mest av alt syns jeg synd på meg selv som skal klare meg uten Quila.
Jeg vet jeg gjør det rette, det er bare noen dager det er så uffattelig vanskelig å huske på det......